Haugesund Seilforening 50 år

Av Irving Brummenæs (1996)

Den første Haugesund seilforening

Den første Haugesund Seilforening hadde sin storhetstid i den såkalte ”jobbetiden”. Da hadde byen mange rike forretningsfolk som hadde god anledning til å nyte en eksklusiv sport som seilsporten den gang var regnet for å være. Man nøyde seg ikke med små båter. De var store! Og man hadde gjerne to! Foreningen var også i samme stil med eksklusive klubblokaler på Høyevarde, og like eksklusivt vinteropplagsanlegg samme sted.

Det ble slutt på jobbetiden i tjueårene. De store båtene forsvant med rikdommen, og det gjorde seilforeningen også. Det eneste som sto tilbake som et monument var det nærmest fantastiske opplagsanlegget på Høyevarde. Det ble senere eiet og drevet av Tollak Haavik like til 1941. Det ble da rekvirert av tyskerne, revet og materialene brukt annet steds i vernemaktens interesse.?Det var ikke akkurat de majestetiske luksusbåtene som tok mest av plassen i opplagshuset i Haaviks tid. Men noen seilbåter var der da. På et tidspunkt sent i 30-årene sto både Jakob Odland S.S. båt ”Spleis”, Harry Brummenæs båt ”Eureka” og Dahis båt ”Flamingo” og en båt ”NN” som visstnok også tilhørte Dahi, i vinterdvale på hver sin vogn som igjen sto på hver sin skinnegang. (Dahi var ansatt ved Norges Sildesalgslag i Haugesund). Tross alt var der altså noen seilbåter i byen i 30-årene også. Men noen seilforening og organisert seilsport var her ikke. Båtene var anskaffet til familie- og turbruk.

Den ovennevnte ”Spleis” var i begynnelsen av tiåret eiet av E. Harris Christensen, og ble senere solgt til Jakob Odland S.S. Det var en bermudarigget spissgatter og nærmest for en havseiler å regne. ”Spleis” ble solgt til Oslo etter krigen. Brummenæs båt ”Eureka”, var en 37 fot kraftig bygget havseiler med gaffeirigg. Den ble solgt til Drammen da Haaviks opplagshus ble revet. ”Flamingo” ble eid av Dahi og advokat Hamre i fellesskap. Båten var en av de større i flåten og gaffelrigget. I tillegg til de ovennevnte båtene kunne vi i 30-årene også se Carl Amundsens ”Attaque”. Attaque var en ni-meter som var konstruert og bygget av Chr. Jensen for et konsortium som hadde som mål å vinne Kattegatt Pokalen til Norge. Attaque var meget hurtig, men hadde aldri hellet med seg under konkurransene om den ettertraktede pokalen.

-meteren ”Zephyr” ble eiet og seilt av Edvard Ringen på Rossebø. Det er en fin båt med bermudarigg. Zephyr har vært i familien Ringens eie til de senere år, og finnes fremdeles i byen.?Los Palander hadde en stor mesanrigget båt, visstnok tegnet og bygget av Sinding. Denne båten var også gaffelrigget. Lars Bakkevik L.S. hadde en mindre gaffelrigget båt. Det samme hadde Trygve Matland og også Kristoffer Larsen. Erik Bakkevig hadde en halvdekker med svær bermudarigg. Hans August Amundsen hadde også en bra halvdekker, men den var vel gaffelrigget?

Etter at Spleis og Attaque var solgt til Oslo i 1945, var Zephyr ensom svane i Haugesund inntil Øistein Torgersen anskaffet en drektig gaffelrigget båt som han fartet med i sine unge år. Senere kunne man treffe på Alf Schrøder fra Karmøy i en eldre ni-meter med 18 meter høy rigg. Halfdan Krohn Brekke hadde i en periode en 22 kvm. Nordisk som han senere solgte til ovennevnte Alf Schrøder. Ut i 50-årene kom også Frank Amundsen på banen med en 20 kvm. spissgatter. Han deltok også i regattaer i nabobyene. Unge Fred Amlie hadde en BB-11. En meget populær ungdomsbåt på østlandet. Familien O.A. Knutsen anskaffet en Drake, og optiker Karl Bjørnsen renoverte et eldre skrog og fikk sin Smaragd.

Haugesund Seilforening gjenoppstår

Vinteren 1960-1961 ble det i regi av optiker Karl Bjørnsen og dommerfullmektig Fredrik Thorne satt i gang bygging av en ny type en-manns jolle. Det var en dansk konstruksjon som bar navnet OK-jolle. Unge gutter sto selv for byggingen. Av kommunen fikk de lov å disponere sjøhuset og området som nå går under navnet Sjølyst. I hermetikkens gullalder var dette sjøhuset hjem for en lokalt godt kjent hermetikkfabrikk.

Guttenes joller var ferdig til våren 1961 og det ble arrangert treningsseilaser og små regattaer. Noen av guttene deltok også på seilerleir i Bergen.

Etter sommeren ble det rettet spørsmål til guttenes foreldre og også tidligere seilere, om man var villig til å være med å hjelpe guttene med instruksjon m.v. Det var der interesse for, men det ble fort klart at skulle dette gå bra, måtte det opprettes en klubb eller forening som kunne stå for opplæring, kursledelse, arrangementer o.s.v.

I begynnelsen av september ble det invitert til et møte for seilerne, foreldrene og interesserte. Fremmøtet var tilfredstillende, og under ledelse av Irving Brummenæs kom møtet frem til at det var like godt å konstituere seilforening med en gang. Det lyktes å komme frem til en styresammensetning som besto av både foreldre og tidligere seilere. Skipsreder Sverre Amlie – far og tidligere seiler – ble valgt til formann. Det ble vedtatt at foreningen skulle overta navnet etter den tidligere seilforeningen i Haugesund. På en måte ble det en gjenfødelse av foreningen Haugesund Seilforening.

Det nyvalgte styret fikk som en overraskende gave opplyst at det allerede var invitert til Vestlandsmesterskap som skulle arrangeres i Haugesund neste weekend! Det ble således en hektisk uke, men alle kluter ble satt til og det gikk bra.

Gjesteseilere med pårørende kom både fra Bergen og Stavanger. Det blåste stikker og strå, og det ble mange kullseilinger begge dager. Våre gutter hevdet seg til dels svært bra!

Lørdags kvelden ble det arrangert en festlig tilstelling for de utenbys gjestene og våre seilere med foreldre.

Flere nye medlemmer bygget seg joller i løpet av vinteren, så flåten vokste. Imidlertid fikk den nye foreningen beskjed om at fra og med våren 1962 ville foreningen ikke ha anledning til å nytte Sjølyst som stasjon. Aktivitetene ble da flyttet til Stoltenberg sør på enden av Risøy. Herfra ble det arrangert treningsregattaer 2 ganger hver uke i seilsesongen vår og høst i årene 1962, 1963 og 1964. Vestlandsregatta med utenbys gjester ble årviss. Disse regattaene ble arrangert med start og mål ved Risøykaien.

Takket være de alltid hjelpevillige Konrad Haakonseth og Per Larssen, fikk nye seilere hjelp med bygging av stadig nye joller, og flåten vokste. Der var dog et stort men. Om flåten vokste, avtok likevel antallet deltakere på sjøen.

Man innså at OK-jollen var en meget krevende båt og at det derfor ikke kunne ventes store rekrutteringskull. På grunn av aldersgrupperingen kunne man heller ikke vente at de enkelte seilere ville være aktive i foreningens aktiviteter mer enn maks. 3-4 sesonger. På årsmøtet i 1964 ble dette problemet tatt opp og det ble tydelig at mange var redd for at foreningen ville dø ut allerede neste sesong. Irving Brummenæs tok da opp tanken om å finne nye veier slik at en kunne ha berettiget håp om større rekrutteringsgrunnlag og helst også seilere som ”varte” mer enn 3-4 sesonger. I så fall måtte selvsagt nye båttyper til, og A-jollen ble nevnt som et eksempel.

Vi bygger norges første optimister

En selvbestaltet ”teknisk komité” som besto av siv.ing. Per Larssen og Irving Brummenæs gikk etter møtet videre med saken. Da de fant ut at A-jollen ble bygget i huntonitt ble de noe skeptiske og tok med Konrad Haakonseth på råd. Det ble raskt enighet om at man ikke ønsket å invitere folk til å streve med å bygge båt i et mindreverdig materiale. Den nå utvidede ”teknisk komité” kom frem til at det ville være best å nytte vannfast finer i stedet for huntonitt. Ved velvillig imøtekommenhet fikk man også tilsagn om å nytte en etasje av Torbjørn Nervik jr. og Gilbert Helgelands industribygg på Hasseløy til et eventuelt byggekurs. Foreningens styre godkjente opplegget. Teknisk komité fikk beskjed om å gå i gang. Haakonseth og Larssen skulle ta seg av det tekniske og foreningens kasserer, Brummenæs, fikk ta seg av resten.

En annonse inviterte til orienteringsmøte, og før man fikk snudd seg rundt hadde man fast påmelding fra foreldre som ville bygge 21 A-joller i finer. D.v.s. man hadde nå funnet ut at A-jollen bare var en norsk etterligning av den internasjonale båttypen som het Optimist og som blir bygget i finer! Vi bygget således de første Optimistene i Norge.

Haakonseth og Larssen fikk litt av en jobb! Innkjøpte materialer skulle skjæres til og tilpasses så langt som mulig til beste for våre nye medlemmer som til dels hadde flere enn to tommeltotter hver. Videre hadde man fast to byggekvelder i uken hvor hele teknisk komité måtte være til stede og hjelpe til Det syntes klart at med opp til 20 optimistseilere i alder fra 8 til 14 år, ville det ikke være forsvarlig med en seilstasjon på Stoltenberg, midt i innløpet til Haugesund indre havn. Ved velvillig imøtekommenhet fikk foreningen lov til å ta i bruk skipsreder Haalands sjøhus på Rossebø, like ved det som nå heter Karmsund videregående skole.

Våren 1965 ble det ingen seiling. OK-jolle seilerne uteble og optimistene ble ikke ferdigbygget før i juni. Høstsesongen begynte imidlertid med stort arrangement som vanlig, også med gjester fra nabobyene. Her deltok både optimister og OK-jolle seilere. Noen få av våre egne OK-jolle seilere var også med. Denne gang lå start og mål ved egen stasjon. Forøvrig gikk banen nordover med passering av Storesundskjærene og Storesundflu lykt om babord, stake nord for Storesund Sildoljefabrikk om babord, stake i Sakkestadvika om babord og direkte til mål ved stasjonen. Denne banen ble også nyttet resten av sesongen.

Det var meget fint vær de to regatta dagene og kanskje derfor meget stort publikum fremmøte. Optimistjollen vakte så stor interesse at det der og da ble besluttet å sette i gang byggekurs også kommende vinter.

Både under denne høstregattaen og de senere seilasene ble vi smertelig oppmerksom på at Karmsundet ikke var det rette element for så mange små båter med små seilere oppi. Det var ikke bare rutebåtene og enkelte tilfeldige andre skip som satte hjertene opp i halsen på foreldre og ledere. Dette var nemlig i den perioden da norske fiskere arbeidet på spreng for å tømme Nordsjøen for makrell, og fiskerne som hadde det travelt med å komme først til mottaksstasjonene tok fartsmessig ingen hensyn til øvrig trafikk. Dette var således en hektisk tid for Bror Eriksen og Irving Brummenæs som i sistnevntes snekke skulle gjete de opptil 20 små og noen litt større seilere.

Det nye byggekurset kom i gang straks seilsesongen var over. Nå skulle 52 nye joller bygges! Alt på ett gulv! Samme lokale som sist. En utvidet teknisk komité sto for brasene. Materialene ble fremskaffet og bearbeidet av Haakonseth og Larssen som sist. Resten tok kassereren seg av som sist. Anders Jønsson ble utnevnt til teknisk hovedleder på byggestedet. Han ble godt assistert av flere av byggerne fra første kurs, som nå også hørte til teknisk komité. Det må nevnes navn som Godtfred Ingebrigtsen, Franz Bua, Rolf Svanberg, Johannes og Asbjørn Eilerås og Ragnar Lothe som fra nå av og i mange år senere var med og sto for de praktiske oppgavene som måtte løses.

Selvfølgelig ble det en travel vinter med byggekurs 2 ganger i uken. Men vi fikk jo også unna gastekurs og jungmannskurs. Vi måtte også finne et nytt sted for stasjonen. Da ville vi få bruk for diverse materialer også! Derfor overtok teknisk?komité Haugesunds mekaniske Verksteds kontorbygning som var under riving. Materialene ble båret, kjørt, løftet og lagret for det meste i 2. og 3. etasje i stasjonen på Rossebø.

Dalen

Styret diskuterte hva som nå skulle gjøres. Enkelte mente at foreningen ville dø hvis stasjonen ble flyttet ut av havneområdet. I mellomtiden hadde Brummenæs saumfart mulighetene innenfor en radius av 10 km. Det var gjort alvorlige forsøk på å komme til Prestøyene. Arkitekt David Sandved hadde også tegnet klubbhus i vikingstil som ville gli fint inn i omgivelsene der. Dessverre satte både museumsfolkene og kirkefolkene seg imot. Det passet seg ikke, og ville også sjenere driften av Prestegården. (I dag ligger det på dette stedet et fritidssenter anlagt av Karmøy kommune).

Bøvågen var imidlertid innenfor havneområdet. Forsøk ble gjort både ved den nedlagte sildoljefabrikken og ved det nedlagte teglverket. Forgjeves! Men, – så var der en liten ”flekk” som sto ubrukt mellom sjøhuset til Utvik og sjøhuset til Skeie. Aberet var at Utvik ikke eide stedet alene, men sammen med andre arvinger, flere bosatt i Amerika. Men det gikk bra det! Det ble fin stasjon av det! Vi fikk avlagte skipsflåter som vi fraktet fra byen til Dalen dels med lastebil, men flest med rutebåten Sirafjord. De dannet en sammenhengende kai langs stranden. Strandområdet fikk gulv av materialer fra HMV kontoret. Port og gjerde kom fra samme kilde, og til slutt benyttet vi byggebeddingene fra byggekurset til reoler med hyller i flere etasjer for jollene.

Reolene ga plass til ca. 60 joller! Sesongen kunne begynne!

Foreningen fikk nå noen gode år. Bøvågen var passe å seile i. Vi fikk også overta Sjølyst som vinterlagringssted.?I sesongen var det de vanlige 2 seilasene i uken med tillegg av høstregatta som tidligere, pappa og mamma seilaser, familieutflukter til Prestøyene med regatta for seilerne og kos for alle sammen, utflukt til Høvringøy for hele foreningen. Optimistjollene, seilerne og hele familiene ble fraktet med biler til Våga på Fosen, og ”Moderskipet” fraktet alle videre til Høvring og tilbake.

I denne tiden på Dalen var først Svein August Lindøe foreningens formann. Han ble etterfulgt av Anna Omdahl.

Det var nå også nødvendig å finne frem til nye båter som kunne passe for optimistseilerne, som etter hvert ble for store for båten sin. For noen passet det å fortsette i enmannsjolle. Andre ville gjerne ha en tomannsbåt med senkekjøl, eller kanskje en tyngre båt med fast kjøl. Vi hadde det som mål at det skulle ikke bli for dyre båter. Helst skulle de kunne bygges av seilerne selv. Etter hvert fallt valgene på enmannsjollen International Moth, tomannsjollen Mirror og kjølbåten Grimstadjollen. Disse tre båttypene dekket kravene til rimelighet, samtidig som de også til sammen dekket de enkeltes ønsker om seilegenskaper.

Bøvågen ble nå noe liten som arena for den økende flåten. De tre nye typene skulle gjerne ha større baneområde, og antallet båter tilsa også at området burde vært bredere. Når det så ble dårligere tider i shipping og det ble lagt meget store tankskip i opplag i Bøvågen, var det håpløst å tenke seg en fortsettelse her. Haugesund Seilforening var nå også tildelt avviklingen av Norgesmesterskap i Optimist klassen i 1979. Foran sesongen ble det derfor på nytt nødvendig å saumfare områdene rundt Haugesund for å finne et sjøområde med tilliggende landområde som kunne passe som stasjon og regatta arena. Styret og ”teknisk komité” mente at radiusen for leteområdet måtte fastsettes til maks. ½ times kjøring. Etter mye farting på vann og land ble det funnet plasser som passet, men det passet ikke for eierne.

For å få avviklet Norgesmesterskapet ba vi til slutt Haugesund kommune om tillatelse til å nytte kommunens badeplass på Aksnes som landstasjon under mesterskapet. Vi ble møtt med stor velvilje, og kommunen trådde til med opprydding og tillemping av strandområdet slik at alt skulle gå greit. Og det gjorde det! Været var i tillegg subtropisk, og det virket som om tusener som fant veien til Aksnes i de dagene mesterskapet fant sted. Våre mannskaper avviklet arrangementet på en mesterlig måte. Foreningen fikk stor ros av tilreisende gjester fra østlandet og nabobyene!

Seilstasjonen på Lindøy

Det er vanskelig å gi opp i første omgang når det er noe en gjerne vil få til. Grunneieren i Hellevik på Fosen var en hyggelig mann, selv om han av hensyn til naboene hadde avslått vår bønn om å få leie en bit strandområde av ham. Nå gikk han med på at vi kunne få avvikle en regattahelg fra hans strand som avslutning på foreningens opphold i Førdesfjorden. Det lønnlige håp var da at kanskje naboene ville forandre mening etter å ha sett oss på nært hold. – Været var ikke så bra den helgen, men avviklingen gikk fint likevel. Det var bare det at naboene ble ikke blidgjort! Snarere det motsatte. Våre medlemmer var blitt formant om at de ikke måtte sjenere hytteeierne med unødig nærtrafikk. Dessverre kunne vi ikke ha kontroll med alle andre som også kom og ville se på oss! Enkelte tråkket freidig over hytteeiernes gjerder og herligheter for øvrig. I håpet om kanskje å bedre litt på naboenes inntrykk av oss, lot rederen ”Moderskipet” gå i vinteropplag i Hellevika. Hytteeierne ville kanskje like å se noe virksomhet like vel? Neste helg kom med full orkan fra vest, og ”Moderskipet” strandet og lå nærmest tørr i stranden som var tenkt som jollestrand.

Det nyttet altså ikke dette heller! Men, under arbeidene med restaurering av Moderskipet, ble det oppnådd kontakt med eieren av gården Lindøy, en hyggelig sjømann som bodde på Strand i nærheten av Jørpeland. Riktignok ville han ikke – eller kunne ikke – leie bort strandlinjen sin til en forening. Han hadde visstnok andre planer. Mot å påta seg en enkel forpliktelse kunne imidlertid Brummenæs få disponere eiendommen og bruke av den til seilforeningens barne- og ungdomsarbeide om han så ville. Sørskår som eieren het, hadde stor forståelse for det arbeide foreningen drev til beste for barn og ungdom. Så nå så alt lyst ut igjen.?Seilskolen ble denne våren lagt til Haraldsvang. Det ble 43 nye rekrutter! Og nå måtte foreldrene også være med. De måtte lære å rigge jollen. De måtte også lære teori sammen med barna. Det ble lagt vekt på at en av foreldrene alltid skulle være med både under kurset og eventuelt senere om det ble aktuelt å fortsette i foreningen.

Norges Seilforbund

2. februar 1970 ble det i Oslo avholdt konstituerende møte for det nye ”Norges Seilforbund”. Haugesund var representert ved formann Anna Omdahl, Johannes Eilerås og Irving Brummenæs. Møtet var stormfullt og denne stormen vil utvilsomt være den som blir husket best og lengst av mange ellers råbarkede sjøens folk. HKH Kronprins Harald ble valgt som forbundets første formann.

Som kjent ligger Norges Seilforbund inn under Norges Idrettsforbund og dette medførte store endringer for lokalforeningene. Vi måtte endre våre lover i.h.t. Idrettsforbundets faste normer. Vi måtte utdanne trenere og dommere m.v.?Trenerutdannelsen førte bl.a. med seg sertifikat som trenere i gymnastikk. De første årene etter dette meldte så mange medlemmer seg på gymnastikk trening om vinteren at det måtte kjøres to kurs.

I løpet av våren 1970 ble den nye stasjonen gjort klar. Det ble innkjøpt en brukt aluminiumsgarasje for oppbevaring av jolleriggene. Flåter ble hentet fra Dalen, og vi syntes vi hadde fått det riktig bra. Det ble etter hvert en stor flåte som skulle betjenes. Under regattaene deltok Optimister, Mirrorjoller, International Moth og Grimstadjoller. Antallet deltagende båter på hverdagsseilasene varierte fra 60 til 90. Det måtte derfor seiles på to baner.

I løpet av vinteren 1970-71 ønsket et større entreprenørfirma å kjøpe Lindøy for boligbygging. I fall konsesjon ble gitt ville nok våre dager på Lindøy være talte. Skipsreder 0. A. Knutsen tilbød seg da å kjøpe eiendommen for at Haugesund Seilforening skulle få et mer permanent tilholdssted. Kommunen ville imidlertid ikke støtte en konsesjonssøknad hverken fra Knutsen eller Haugesund Seilforening. Enden på visa ble at Karmøy kommune og Haugesund kommune kjøpte eiendommen i fellesskap. Haugesund Seilforening fikk tilsagn om i 25 år å kunne drive sin virksomhet fra Lindøy på visse betingelser.

I mellomtiden hadde teknisk komité påtatt seg riving og bortflytting av Havnevesenets kombinerte kontor- og lagerbygg på Risøykaien. Bygget ble satt opp på Lindøy og har vist seg å være meget tjenlig som lagerplass for joller og utstyr.?På denne tiden var foreningen fremdeles først og fremst en familie forening, hvor de voksne var foreldre som sto på for sine barn og ungdommer. Det var barna og ungdommene som seilte. Medlemstallet lå på over 400. Foreningen hadde hittil styrt utviklingen når det gjaldt valg av båter, og derfor var seilsporten i Haugesund langt fra eksklusiv. Med den nye stasjonen var det slutt på de primitive forhold foreningen hadde hatt de første 10 år. Nå kom der fasjonabelt klubbhus, sandstrand og kaianlegg. Nye voksne medlemmer kom til, både med og uten barn. Voksne folk begynte å bygge Mirror joller til eget bruk. Andre kjøpte Grimstadjoller. Nye og gamle medlemmer anskaffet også større kjølbåter. Denne utviklingen satte alle stor pris på. Det som ikke alle satte like stor pris på var at foreningen ikke lenger hadde styringen med hvilke båttyper som skulle anbefales. Den første ”rimelige” båttypen som forsvant var Grimstadjollen. Nesten hele Grimstadjolle flåten ble solgt ut av byen og ble erstattet av BB-11 som fremdeles er en pen og god båt, men flere ganger så dyr som Grimstadjollene. På samme måte forsvant BB-11 etter noen få sesonger. De ble også for det meste solgt ut av byen og erstattet av ”Ynglingen” som også er en flott båt, men noen ganger så kostbar som BB-11.

Ynglingen holdt heller ikke i mange sesonger. Alle forsvant ut av byen. Mirrorjollen forsvant også. Antagelig rundt på landsteder. International Moth klassen var en av de største jolleklasser i verden. Denne båten var også valgt fordi den i tillegg til å være en fantastisk seiler også var rimelig i anskaffelse. Den kunne gjerne bygges av seilerne selv. Denne båten ble erstattet av den relativt kostbare Europajollen som tidligere hørte til Moth klassen.?Etter hvert ble Optimistene også erstattet av fabrikkbygde Optimister med kostbart utstyr.

Etter at stasjonen på Lindøy var vel etablert, ble Anna Omdahl etterfulgt av Øistein Torgersen som formann. Han ble igjen fulgt av Odmund Neverdahl. I deres periode var det at storbåtflåten tok av og foreningen har i dag en flott havseiler flåte og en like flott stasjon og miljøet står i stil. Men, det er ikke lenger en forening med hovedmål rettet mot barn og unge. Utviklingen har sterke paralleller både i Norge og Sverige. Växsjø Seilforening hadde for en del år siden tilsvarende utvikling. Barne- og ungdomsforeningen ble ”voksen”, og barne- og ungdomsmiljøet forsvant. Noen av entusiastene fant at de ville forsøke å rette opp dette. De fant et nytt passende sted for en stasjon og inviterte til barne- og ungdomsseiling. I følge svensk radio var oppslutningen stor, og det tok ikke lang tid før denne nye foreningen var på høyde med de mest vellykkede i Sverige.

Av Irving Brummenæs (1996)